Et ALLER siste SINNA-innlegg...

Kremt... her er jeg igjen, men bare på en kortvisit. Dere skjønner nemlig det at for fem minutter siden kom det inn en mail i postkassen min, fra blogger.com, om at jeg hadde fått en kommentar på innlegget Videoblogg fra treningstur. Jeg leste kommentaren, med haka delvis hengende på brystkassa, og bestemte meg umiddelbart for å "make a statement". Så hvis noen av dere lurer på hva Vivi synes om ANONYME lesere som legger igjen tvetydige søpplekommentarer her inne, selv når jeg har en pause fra blogginga, så får dere svaret her.

Anonym sa...
Det her er det fattigste jeg noen gang har sett:D whopppppi, yeeeeea get a life bitch

Vivi sa...
Kjære ANONYM: Den der var litt vrien å tolke gitt! Det smilefjeset du legger inn skaper nemlig et inntrykk av at det her dreier seg om en leser som vet å være ironisk, men resten minner mest om en parodi jeg har sett før - på en eller annen stakkar som kun tør å være stor i kjeften når ingen andre ser på! Stakkars lille menneske... kanskje du burde TØRRE å skape deg selv et liv, i stedet for å angripe meg som har gått forbi deg for LEEEENGE siden. Det hadde vært noe det, eller hva kjære ANONYM uten hår på brystet og baller av stål?

Vivi takker for seg i denne omgang...

Som dere kanskje har registrert, har det gått nedover med både antallet og kvaliteten på konemor sine innlegg de siste månedene. "Glimtet i øyet" som Vivi's Verden har reklamert med, har liksom forsvunnet... Konemor har nemlig gått fra å være trofast og syk sofasliter, til å bli fulltidsstudent med en 25% stilling ved siden av. For å gjøre det enda mer interessant og travelt, har hun også begynt på et ganske stort kurs som gjør henne kvalifisert som frivillig arbeider hos Kirkens SOS sin krisetelefonen. På toppen av dette kommer hennes trofaste 3-4 treningsøkter i uken, noe som har gjort både kropp og sjel svært godt. Dessverre har konemors nye hverdag gjort bloggingen til en lidende part, og i stedet for å gå rundt med tanken om at jeg burde ha blogget, tar jeg heller en pause på ubestemt tid. For hvem vet, kanskje tiden, motivasjonen og de morsomme hverdagshistoriene om romvesenet, prinsen og prinsessa tar seg opp igjen, slik at konemor igjen ønsker å ta tastaturet fatt. Ved å ta en publisert pause, slipper jeg iallefall å ha dårlig samvittighet for noe jeg antakeligvis er alene om å tenke på.

Jeg har imidlertid planer om å gi dere et fint avslutningsinnlegg, nemlig et jeg lovte for noen måneder siden. Derfor presenterer jeg herved bildene fra den fantastiske fjellturen jeg og Fru H hadde i juni, da vi gikk Trekanten i Trollheimen.

Håper vi treffes igjen ved neste korsvei. Mange klemmer fra Vivi, som allerede savner tiden som humoristisk mammablogger...

Batterilader i str 44 kjøpes!

Er det noen som har en batterilader i størrelse 44 å selge? Den må være av den hurtige sorten, da undertegnede må være ferdig ladet før klokken 13.00 i morgen formiddag. Den må gjerne være rosa eller orange, og samtidig ha en vibrerende funksjon, slik at undertegnede kan kombinere oppladingen med mykgjøring av stive muskler.

B.mrk. Sliten-Konemor-Som-Har-Vært-På-Utviklings-Slæsh-Samarbeidsseminar-Siden-Torsdag

Prinsen gjør det igjen!!!!!

Som en følge av innlegget Prinsen skjemmer ut mammaen sin, kom jeg på nok en situasjon der prinsen kjørte sin egen regi. Vi var nemlig på kirkegården her forleden, for å legge blomster på graven til min kjære avdøde mormor. Siden prinsen sånn aldersmessig ligger mellom tre og fire år, er det naturlig nok en del av livets mysterier han enda ikke helt begriper, deriblandt dette med liv og død. Når vi så kommer til kirkegården, og han får vite at vi skal besøke oldemor Nini som er død, da ser han på oss med store spørrende øyne. For hvor er oldemor Nini? Vi forklarer at når man er død, da er det det samme som den marken var, den han hadde sett uken før og som han mente var ødelagt. Når man er død da finnes man ikke mere. Han så imidlertid ikke ut til å ha forstått tegninga, og spurte derfor det ultimate spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er oldemor død?

Til det spørsmålet hadde jeg på forhånd tenkt at vi skulle være litt forsiktig, og unnlate å fortelle at man kan dø om man er veldig veldig syk. Jeg vil jo ikke at prinsen og prinsessa skal få panikk neste gang romvesenet har influensa, og oppfører seg som om han er i ferd med å gå i graven. Inntil de blir litt større og forstår mer, har jeg derfor bestemt meg for å svare at man dør når man blir veldig veldig gammel! Dette var heldigvis en forklaring prinsen umiddelbart syntes å ta til seg. Vi satte derfor ned blomstene, fortalte oldemor at vi er glade i henne, og sendte henne masse slengkyss, før vi satte kursen mot porten ut og bilen vår. På vei ut møtte vi imidlertid en liten hindring i form av to eldre mennesker, som var på kirkegården i samme ærend som oss. Prinsen går dessverre fremst, og cirka fem meter unna den eldre hvithårete herremannen, peker han på mannen, og sier høyt og tydelig: "Mamma! Er han mannen der død?"

Takk gode Gud for at eldre mennesker har redusert hørsel, eller har den livserfaring som skal til for å sile ut det de ikke vil høre! Jeg tok prinsen på armen og hastet ut gjennom porten før han fikk strødd om seg med flere gullkorn!

Nå har hun fått nok!

Husker dere innlegget Hva hadde du gjort hvis du visste? der jeg skrev om min søsters venninne, som bodde sammen med en som mishandler kvinner? Etter å ha stukket fra ham, for så å dra tilbake til samme elendigheten noen ganger, har hun nå endelig tatt til fornuften for godt. Hun har til og med anmeldt gærningen. Men, det kan virke som noe har forandret henne, når jeg hører søsteren min fortelle om henne. Hun fester som en gal, viser lite ansvar og lyver for min søster som har hjulpet henne som best hun har kunnet, den siste tiden. Er det noen som skjønner hvorfor det er slik?

Mye elendighet på bloggen min for tiden, men vi får tro det bare er en fase ;-)

Helt utrolig, men nå har det løst seg!

Først vil jeg takke for mange gode tips i forbindelse med mitt forrige innlegg, og for at så mange engasjerte seg for å kunne hjelpe vennene våre. Dere er supre!

Så til saken jeg regner med dere alle venter å få høre mer om. I går ringte nemlig moren til min venninne (husfruen i den familien som ble trakasert), til "tullingen" sin bror, for å høre om hans familie visste hva som foregikk, og sikkert for å sjekke om det var noe hjelp å få der. Det visste seg å være, slik jeg har forstått det, en veldig ålreit mann, som visste til historien og som hadde forsøkt å fortelle sin bror at det nok ikke var så lurt å holde på som han gjorde. Etter å ha hørt moren til min venninne fortelle om hvor redde og fortvilet datterens familie var, og at de hadde forlatt hjemmet sitt sist fredag, i frykt for represalier fra han under seg, ringte han sporenstreks opp broren sin. Da "tullingen" fikk høre at familien over var redde og hadde forlatt hjemmet i frykt, snudde han totalt. Han la seg padde flat, og litt senere på dagen ringte han opp familien over seg, og ba om unnskyldning for sin egen oppførsel. Min venninne fortalte at hun aldri har hørt noen som har lagt seg så flat, som det han gjorde. Han tok alt på sin kappe, og forklarte oppførselen sin med at han hadde trodd de over seg bevisst bråkte for å provosere ham. Han sa visstnok noe slik som at han burde ha snakket med de tidligere, eller ha kommet å banket på, for å få oppklart det hele.

Lettelsen var derfor stor i går, og familien er nå hjemme i sitt eget hjem igjen. I dag var det derfor saft- og bollefest, og det gjorde utrolig godt å se at humøret deres hadde steget, og at de igjen lo og smilte, slik som vi er vant til å se dem.

Hele historien viser bare hvor sårbar man er overfor ting man ikke kan kontrollere, og i situasjoner der man ikke når igjennom med vanlig kommunikasjon. Vi håper derfor at "tullingen" velger å banke på døra neste gang det er for bråkete for ham, selv om han i følge ham selv, eller broren, ikke er en mann som liker å forholde seg til andre mennesker (eller noe sånt).

Er du advokat, dommer, forsikringsmann eller jobber i tingretten?

Scenarioet er slik:
I første etasje i et norsk bra borettslag bor en mann i 50-årene, som i utgangspunktet virker oppegående. Over ham flytter det inn et normalt ektepar i 30-årene, som med på lasset har et nyfødt barn. Slik bor de i all fordragelighet i ca fire år. I mellomtiden har et barn blitt til to, og som lyn fra klar himmel, når minstebarnet er 1,5 år, begynner det å skje ting i første etasje.

Det begynner å komme høye og intense lyder, som de første gangene varer i over en time. Et tungt møbel blir trukket frem og tilbake, det blir slått ett eller annet mot radiatorene, det bankes generelt og det hele avsluttes med svært høy musikk. Ekteparets første instinkt er at her er det snakk om en person som ikke har det bra og trenger hjelp. De forsøker å få mannen i prat, men han nekter å åpne døren eller å prate med sine naboer. Ekteparet blir etterhvert sliten av alle lydene, og barna deres er svært redde. Det er stressende og lite hyggelig. Følelsen man har i kroppen når bråket pågår, er blitt forklart som om man blir tvunget til å sitte rett ved en bråkete kjøkkenvifte over tid. Når den slåes av er skuldrene oppunder ørene og pulsen raskere. En bekjent av familien, som har vært til stede under to av hendelsene, beskriver også det som å være midt inne i lydinnspillingen til en skrekkfilm. Dette kan for utenforstående kanskje virke som usannsynlig, men man må huske at de involverte vet at traksseringen er rettet mot de direkte, og dette skjer i tillegg på det stedet som normalt skal være det tryggeste stedet de har, nemlig deres eget hjem.

Etter gjentatte hendelser tar de kontakt med styret i borettslaget, som etterhvert får kontakt med mannen. Det viser seg da at lydene er rettet spesifikt mot familien over, som mannen mener bråker for mye. Det merkelige er at de allerede har bodd slik i ca fire år uten noen problemer, før mannen fikk det for seg at de bråkte, og det skal også sies at familien er sjelden inne med ungene, som heller ikke har noen form for bråkete leker, sparkebiler o.l.

Det som skjer videre, er at bråket fortsetter i over at halvt år. Intensitet og varighet på "angrepene" varierer etterhvert veldig, og det er som regel mellom klokken 17.00 og 20.00 at han begynner trakaseringen. Det skjer ikke hver uke, men plutselig kan det komme en uke der det skjer flere ganger. De får aldri et forvarsel på når det skal skje, og det finnes ingen logikk i det. Fruen i huset kan være alene hjemme og stryke klær, eller ektemannen kan tappe opp når han har vært på do. Det kan imidlertid se ut som om det som utløser noen av angrepene, er støvsuging, vaskemaskinen, eller om barna mister en leke i golvet.

Familien blir mer og mer frynsete i kantene, og det er tårer og fortvilelse inne i bildet. Politiet blir etterhvert koblet inn i saken, og ber familien om å ringe hver gang det skjer noe, slik at det blir registrert. Etter ca 6-8 registreringer rykker de imidlertid ut tre ganger i løpet av to døgn. Mannen tar nemlig ikke første advarsel alvorlig. Tredje gangen politiet er der, tar de mannen med seg til en lege, og deretter til politihuset i byen. Familien må ned på stasjonen og avgi forklaring, og anmeldelse blir levert. Politiet kan imidlertid ikke holde på mannen, og anbefaler familien å forlate leiligheten sin inntil videre, noe de såklart gjør. De bor nå hos gode venner.

Følgende momenter er verdt å legge merke til:
- Borettslagets advokat har kommet frem til at det er veldig vanskelig å få noen kastet ut av en leilighet de eier.
- Familien har relativt lavtlønnede inntekter, og det å selge og flytte vil bety alt for store tap for de, og vil i tillegg være prinsipielt veldig galt, siden de er den lidende parten.
- Mannen i første etasje ble kallt inn til forliksrådet, men møtte ikke der.
- Mannen i første etasjen er ikke helt "frisk", i følge de som har snakket med ham i denne saken, men er ikke syk nok til at politiet kan holde på ham eller få ham innlagt. Han er på toppen av dette en mann som jobber og virker svært veltalende, noe som ikke får ham til å fremstå som en tulling. Han er foruten dette svært religiøs, om det skulle interessere noen å vite det?
- Det finnes mellom 6-10 andre vitner på bråket han steller i stand.
- Mannen i første etasje viste finger til ektemannen over, da politiet førte ham ut av blokka.

Vi trenger tips til følgende:
- En nabo som jobber i tingretten sier at det finnes en paragraf hun mener begynner på §E, som gjør det ganske lett for tingretten å beordre noen utkastet, om styret i borettslaget først sender inn en begjæring. Vet noen noe mer om dette?
- En annen nabo sier at innboforsikringen til familien bør dekke midlertidig leie av bolig slik at de kommer seg bort fra trakasseringen med barna, og at den samme forsikringen bør dekke deres advokatutgifter. Stemmer dette?
- Hva er sjansene deres/borettslagets, i en eventuell rettssak?
- Er det noe de kan gjøre som allerede ikke er tenkt på?

Kjenner du til slike saker vil vi gjerne ha noen tips, eller kanskje du kjenner noen andre som har noe lurt å komme med? Det finnes en flott familie der ute som trenger hjelp! Jeg bønnfaller dere om å engasjere dere.

Jeg forbanner alt!

Forbannede romvesen, forbannede tannlege og fire visdomstenner som må trekkes, og forbannede treningssenter som ikke kaster inn konemødre som sitter utenfor i bilen sin og funderer på om dette er dagen å trene på. Hadde treningssenteret tatt ansvar og fått disse kastet inn og opp på ei tredemølle, hadde man unngått at de samme konemødrene i stedet starter bilen sin og kjører til Rema 1000, korreksjon: forbannede Rema 1000, der de kjøper en halvannen liter Pepsi Max, to wienerbrød, sjokolade, potet sticks og en sentimental film, før de snur nesa hjemmover der de legger seg på sofaen, for å rulle seg rundt i sin egen patetiske selvmedlidenhet!

Og forbannede grammatikkregler som sier at to punktum på foregående avsnitt er ALT for lite!!!!!!!!!!!!!

Grrrrrrrrrrrrrr......

Gikk meg bort i fjellet...

...neida! Jeg bare tulla. Jeg har derimot hatt så innmari mye å gjøre siden fjellturen, som forresten var utrolig fin, at jeg har måttet la bloggeverden få seile sin egen sjø. Jeg beklager at pausen min har opplevdes som dramatisk for noen av dere, iallefall om jeg overtolker kommentarene på forrige innlegg, men jeg håper på tilgivelse. Hvor sterkt jeg nå kommer tilbake vil imidlertid tiden vise, for det er en utrolig travel høst jeg går i møte. Jeg kan si det slik, at jo friskere jeg har blitt (for de av dere som har fulgt med fra starten), jo mer travelt har jeg det, og desto mindre tid, overskudd og lyst har jeg til å blogge. Synd, men sånn er det bare.

Siden sist har jeg imidlertid rukket å gå den berømte Trekanten i Trollheimen (bilder har jeg lovt, og de kommer snart), der jeg trodde kroppen aldri skulle bli normal igjen så stiv som jeg ble. Sola skinte og jeg ble såklart solbrent, og når jeg kom ned oppdaget jeg leggmuskler jeg aldri før har sett. Faktisk litt sexy syntes jeg, så lenge det varte...

Etter den turen har jeg lest noe av høstens pensum, feiret en 50 og en 70 års bursdag i min nærmeste familie, samt sovet i telt med ungene for første gang, noe vi ikke gjentar før om et par år! Deretter har vi prompet oss gjennom en to ukers bilferie i Sverige og Danmark, der klimakset var da Prinsen klarte å komme bort fra reisefølget sitt midt i Legoland. Han er nå tilbake i de rette hender, og kommer til å forbli der en stund. Ferien ble avsluttet med at konemor regnet bort på Valle Hovin, der hun forsøkte å krympe seg i fare for å bli truffet av lynet, mens hun hørte på en sutrete Madonna som har glemt hvordan de gode gamle sangene sine EGENTLIG skal spilles! Alt har blitt så tekno at det er en skam, og går det egentlig an å være på en Madonnakonsert uten å ha hørt LIKE AV VIRGIN.... tralalala... for the very first time...? Konserten var bra, men som dere skjønner er konemor litt skuffet også.

Det var en kort oppsummering, så får vi håpe det ikke blir lenge til neste gang. Det dukker nok opp en og annen episode med romvesenet skal dere se ;-)

Vivi drar til fjells!

I morgen pakker jeg sekken og drar til fjells. Jeg og en barndomsvenninne, Fru H, har nemlig tenkt å gå Trekanten, en rute som ligger i Trollheimen. Vi kjører opp i morgen kveld, slik at vi er klare til å starte på første etappe tidlig mandag morgen. Vi starter ved Gjevilvasshytta, ikke langt fra Oppdal, og setter kursen mot Trollheimshytta, der vi håper å være etter cirka åtte timer. Dag nummer to går vi videre til Jøldalshytta, en tur som vil ta cirka seks timer, og siste dagen bruker vi på å komme oss tilbake til Gjevilvatnet.

Jeg gleder meg noe enormt, og da spesielt siden værgudene ser ut til å være med oss hele neste uke også. Jeg lover å ta masse bilder, og kanskje en liten videosnutt, slik at dere får se hvor utrolig fin natur det er der oppe.

Vi sees til uka folkens!

Del 1 Videoblogg fra treningstur

Hva gjør man når man endelig får en barnefri helg her i fuglekassen? Jo, da setter man seg på sykkelsetet og trør livet av både seg selv og hufsetufsa! Jeg tror jeg holder på å daue, men jaggu sitter jeg her og gliser likevel. For en tur og for en herlig følelse man får etterpå. Bare se her, og i oppfølgingen som kommer i neste innlegg.

Prinsen skjemmer ut mammaen sin!

Da var dagen kommet, den dagen da prinsen fikk sin egen mor til å ønske at det gikk an å synke gjennom golvet. Dessverre er Rema 1000 nøye når de velger entrepenører, og derfor måtte jeg fint finne meg i å bli stående, rød som en tomat.

Det hele skjedde i kassakøen, der jeg trakk fronten på handlevognen etter meg, for å få den delen med varene nærmest båndet. Det betydde at prinsen, som satt bak i vogna, derfor hadde god sikt bakover i køen. Rett bak ham, sånn cirka en halv meter unna, står det en diger biker i fullt mc utstyr. Å si at vedkommende var av gjennomsnittlig størrelse, vil på alle mulige måter være en gedigen underdrivelse. Dette oppdaget såklart min svært så observante sønn.

"Mamma! Han har tjukk mage," sier han som om det skulle være den største selvfølgelighet. Åh nei, tenkte jeg mens jeg fortsatte å laste varer, tilsynelatende som om ingenting hadde skjedd. Jeg turte iallefall ikke å se opp, selv om det kanskje var det jeg burde gjort, sammen med overbringelsen av en beklagelse. Jeg kjente rødfarven brenne i kinnene, og fortalte prinsen, fortsatt uten å løfte blikket, at "Nei, det var ikke noe fint å si!" I stedet for å ta hintet repeterte imidlertid prinsen seg selv høyt og tydelig, til min store fortvilelse. "Prinsen, sånn er det ikke lov å si. Husk mamma har også stor mage," fortsatte jeg i håp om å appelere via et felles holdepunkt mellom meg og kulemagen bak oss. Det som deretter kom var jeg imidlertid totalt uforberedt på, og det vil nok dere som leste mitt forrige innlegg om prinsens gullkorn, forstå ganske godt: "Nei da mamma! Du har tynn mage du!"

Takk kjære prinsen min, men når mammaen din sier sånt, er det fordi hun håper du husker at du kallte henne tjukk for bare tre dager siden, og at hun denne dagen ønsker at du for en gangs skyld skal si deg enig med henne!

Å fortjene en nytrimmet hekk!

I kjølvannet av mitt forrige innlegg, Hersens mannfolk, fikk jeg mange fine kommentarer som inneholdt masse gode tips om hva man kan gjøre med mannfolk, som rent hypotetisk sett ikke kommer seg opp om morgenen. Jeg vil herved få takke dere alle for å ha fått ned pulsen min, og i tillegg vil jeg opplyse om at jeg nå har satt opp et skap der jeg kan putte ham inni neste gang han oppfører seg som en tenåring. Jeg har også sluttet å vekke ham i frykt for å møte det samme morgengretne trynet en gang til. Nå må han komme seg opp selv, og betyr det at han forsover seg, så får det bare bli sånn!

Når det gjelder Hanne Nabintu Herland som noen nevnte i en kommentar, så er jeg særdeles enig! Noen burde sette på den dama en munnkurv før hun skjemmer ut seg selv mer enn det hun kan ha godt av! Makan til kvinnfolk skal man lete lenge etter. MEN, det er kanskje sånn man blir om man bare lakker neglene sine, lager god mat for mannen sin og pynter seg litt ekstra for å tilfredsstille ham seksuelt? Her i fuglekassen må man derimot selv være finkjemmet, samt ha gjort seg fortjent til å få en veltrimmet hekk hos en truseløs konemor. Med andre ord: Jeg slipper å trimme hekken denne uka ;-)

Hersens mannfolk!!!!!!!!!!

Hvor mange av dere er det som opplever at når dere, med god grunn, blir sint på den såkalte bedre halvdelen deres, så snur han det til å handle om deg, og alt du sier og foretar deg i kjølvannet av det som fikk deg sint?

I mine øyne burde en utvilsomt hypotetisk diskusjon handle om at mannen din ikke kommer seg opp om morgenen for egen maskin, og at han blir sur og irritert når du vekker ham med å pjuske ham i nakken, og sier "Nei, du kan ikke sove 15 minutter til, for da blir det bare stress, og jeg må gjøre alt alene om vi skal rekke å levere barna i tide!" Den samme diskusjonen burde handle om at han, ved å ikke ta ansvar for å komme seg opp om morgenen, overlater det meste til deg SOM SÅKLART SYNES DET ER FAEN SÅ HERLIG Å STÅ OPP ETTER 5,5 TIMER MED SØVN. Det hele burde også handle om at han er sur, fremfor takknemlig, for at du tar ansvaret med å få ham opp uten å mukke, i cirka 80 % av morgenene. Videre burde diskusjonen handlet om at du av og til står opp 15 minutter (eller 30) før ham, for å la den stakkars mannen få det kvarteret han så sårt trenger. Den fordømte tosken som sovner som en stein hvor som helst, når som helst - og som hver natt får ca 8 timer søvn, altså to timer mer enn deg. Det burde sist, men ikke minst, handle om at når du har vekket ham, og han er sur fordi han ikke kan sove lengre, så har du din fulle rett til å reagere med frustrasjon og irritasjon fordi det utakknemlige mannfolket har samvittighet til å være sur og irritert over noe som i en normal verden er en selvfølge! Skal man på jobb og har barn, så må man bite i seg smerten det er å stå opp (suck it up), og være glad man har noe å stå opp til som gir livet mening, iallefall for de fleste.

Men, nei da! I enkelte hjem, helt hypotetisk altså, så ender det opp med å handle om at du kvinne stresser. For hva gjør vel et kvarter ekstra, og hva gjør det vel at det er du som fortsatt må vekke mannen din etter at det kvarteret har gått? Ro ned litt da, det gjør vel ikke noe at barna ikke rekker frokosten i barnehagen. De kan jo spise hjemme en gang i blandt, selv om vi vet at de spiser mye mindre da, og at det tar tre ganger så lang tid for dem å spise den brødskiva hjemme som i barnehagen, noe som gjør at vi i mange tilfeller kommer for sent til jobben. La oss drite i den erfaringen vi så ofte har gjort oss, og sove litt lengre.

Videre ender den hypotetiske diskusjonen opp med å handle om at du tross alt ble irritert og sint, når mannen din våknet av pjuskingen, og var sur fordi han måtte stå opp og ta del i morgenoppgavene. For du burde jo vite at han ikke kan noe for at han er sur når han våkner, det er nemlig ikke slik som hos oss kvinner, der vi kan bite i oss sure oppgulp, selv når hormonene raser.

Diskusjonen ender også opp med å handle om at du hisser deg opp over ingenting, for du er såklart ikke drittlei av å ha den samme runden hver morgen? Det blir også å handle om at du sier han "anklager" deg for å være forbannet, men at han ikke tenker på at det kanskje ikke er så rart, hvorpå han mener det er et faktum at du er forbannet, og at ordet "anklager" derfor ikke er riktig av deg å bruke. For å toppe det hele begynner kanskje mannen din å lete etter en ordbok, fordi han mener dere tydeligvis har forskjellige definisjoner på det å "bortforklare."

I slike hypotetiske situasjoner, som oppstår, helt hypotetisk, cirka annenhver måned - så ville iallefall jeg blitt frustrert, sint, oppgitt, gal og faen så lei meg. For hvem er det som har et problem? I følge retningen slike diskusjoner hypotetisk sett kan ta, er det jo tydelig at det er kvinnen som har et problem, og ikke den sure mannen som ikke vet å ta seg sammen og være glad for at noen hjelper ham med å komme seg på jobb. Nei da - la han være sur - han kan jo ikke noe får det stakkar! Og du, kan ikke du bare la være å bli irritert på ham, så skal du se at disse diskusjonene ikke blir å handle om deg og hvor håpløs du er som prøver å få alle i barnehagen og på jobb i tide. Hmmm, hva tror du?

Dessverre, akkurat det forslaget passer ikke meg! Jeg oppfordrer derfor alle kvinner med et slikt problem, til å avlegge mannen din sin sjef et lite besøk. Der kan du iallefall være sikker på å møte den takknemligheten du ikke møter hjemme, for hvordan var det egentlig før dere møttes igjen? Jo, det stemmer det - da forsov mannen din seg cirka tre ganger i uken. Hersens mannfolk!!!!!! Ja, helt hypotetisk altså...

Og forresten, at det finnes kvinner som oppfører seg slik som i det hypotetiske eksemplet, er for meg knekkende likegyldig - for i dag handler det om mannen!

Gullkorn fra prinsen i fuglekassa!

I går var tydeligvis dagen da prinsen nok en gang følte for å slippe noen gullkorn. Det startet på vei til barnehagen da han ropte etter en gammel hvithåret mann som passerte oss, at "Vi skal hjem å spise pannekake Gamlefar!" At vi var på vei til frokosten i barnehagen hadde tydeligvis liten betydning.

Neste gullkorn, som fikk en overrasket konemor til å lure hva svarten det er de små holder på med i barnehagen, kom på vei hjem derifra: "Tutta e kjæresten min, for æ ska nusse litt på Tutta - og så fikk æ baby i magen min!" Kremt.... heldigvis stoler jeg på de ansatte.

Til slutt kom jo det jeg hadde håpet at ikke skulle skje, nemlig at han ser på meg og på maven min, hvorpå han bøyer seg frem, kjører en finger inn i den digre bilringen og sier "Der va du tjukk mamma!" Takk gode Gud for slankekurer!

Trening og mange tanker!

Mye trening, mange tanker, store prosjekter, og ikke minst masse tull og tøys er årsaken til mitt lille fravær fra bloggen i disse dager - sånn i tilfellet noen lurer - grmpf..... det er faktisk ingen som har lurt!!!

Det jeg egentlig tenkte å formidle i dag, er at jeg endelig har fått dreis på den lenge, men ikke så mye, omtalte slankekuren min. Det vil si, jeg tror jeg har startet tre eller fire kurer siden jul, som alle har krasjet innen en uke. Motivasjonen har med andre ord ikke vært på topp. Det jeg imidlertid har klart, er å trene jevnt. Jeg startet en uke før påske, og siden da har jeg trent tre ganger i uka, med et opphold på to uker da vi var i Spania og lillejenta var syk. De som har fulgt med vet, etter mye bannskap rundt det forbannede sykkelsetet, at jeg trener spinning på 3T. Nå kan jeg imidlertid fortelle at det finnes overhodet ikke vondt i hufsetufsa lengre, ikke en gang om jeg er litt crazy å trener uten sykkelshorts. Smack my Pony, sier jeg bare! I tillegg trener jeg styrke, fordi økt muskelmasse øker forbrenningen.

Etter to måneder med trening så jeg imidlertid ikke noe som helst bedring på vekta, og derfor innså jeg at matinntaket fortsatt var for stort. I en overgangsperiode (for å få ned blandt annet magamålet, som vi sier her) har jeg derfor valgt å bytte ut to måltider om dagen med slik protein-/slankeshake, som man får kjøpt på helsekost. Noka heter typen jeg bruker, og jeg valgte å gjøre dette fordi jeg trenger å se at vekta går ned. Jeg tar derfor shake til frokost og til middag de dagene vi lager mat som er uheldig om man skal ned i vekt (pannekaker for eksempel). Hvis vi skal ha sunn middag, tar jeg shake til lunsj i stedet. Det jeg må passe på, foruten dette, er at jeg får i meg minst 1150-1250 kcal hver dag, for hvis ikke blir vekttapet større en det som er bra når jeg trener såpass, i tillegg til at kroppen går over på sparebluss. Det som da er så greit med shaken, er at det gjør det lettere å følge med på kaloriene. Det blir mindre telling fordi hvert shakemåltid er 226 kcal. Den siste forandringen jeg har gjort, er at jeg drikker mer vann, og passer på å spise noe lett (som for eksempel en wasa sandwichbar) mellom lunsj og middag, og noe annet lett og kalorifattig til kvelds. Ergo blir resultatet færre små måltid, fremfor få store. Og resultatet, ja det har jeg begynt å se på vekta :-)

Men, best av alt er at jeg føler meg mye bedre av all treningen, og akkurat nå gleder jeg meg til å komme meg inn i gamle klær. Denne kuren kommer IKKE til å krasje slik de andre gjorde - jeg lover på tro og ære!

NTNU og eksamensbråk!

Den siste tiden har det vært en del styr og ståk rundt enkelte av NTNU sine eksamener. Spesielt har en rekke eksamener, blandt annet ved psykologisk institutt, blitt kritisert fordi de gjennomføres som to timers multiple choice eksamen. Mange studenter, deriblandt undertegnede, har meldt seg opp til disse fagene fordi de gir lettjente studiepoeng. Poeng som er gode å ha om man for eksempel har tatt på seg diverse verv, eller som meg: har vært syk i lengre tid og har havnet utenom ordinær studieplan. Lånekassen må nemlig "holdes varm" om man skal fortsette å få støtte.

Jeg meldte meg altså opp til faget, men møtte aldri opp i undervisningen. Jeg leste heller ikke en eneste pensumside, og husket ikke en gang koden eller navnet på faget da alarmen på telefonen min ringte, for å minne meg på eksamenen jeg skulle ta, to dager før selve eksamensdagen.

Vil dere vite resultatet jeg fikk? Jeg er nå nemlig den stolte eier av en stykk karakter C, som jeg føler en viss bismak ved. Jeg skjønner ikke at det skal være mulig, og jeg forstår veldig godt kritikken som rettes mot denne eksamensformen. Jeg er glad NTNU nå skal endre praksisen rundt disse fagene, men er samtidig lykkelig for at jeg slapp unna med en billig karakter. Dobbeltmoral? Tja, en smule kanskje!

I dag smiler jeg igjen!

Det er underlig hvordan ting kan snu slik over natten, men det har det altså gjort for meg, for i dag smiler jeg igjen. Det å få onsdagens virrvarr nedtegnet her i bloggen, hjalp nok mer enn hva jeg ville trodd på forhånd. I tillegg var jeg ute med klassen min på kvelden, og det hjalp fordi jeg da glemte å gruble over det som gjorde vondt, og plutselig ble alle de tunge tankene så mye lettere. Derfor puster jeg nå lettet ut, og tenker som så at jeg må ha blitt flinkere til å slippe taket i det som gjør vondt, enn det jeg var for to år siden.

Barnevaktens mareritt - og drøm!

En gang i blandt, altfor sjelden skal du vite, finner jeg på noe for meg selv. Onsdag kveld var det avslutningsmiddag for klassen min, som jeg var invitert til selv om jeg ikke er ferdig før om et år. Middagen har vært planlagt i lengre tid, og frustrasjonen var derfor stor da romvesenet for en uke siden kom hjem og proklamerte at det samme kveld var sommerfest på jobben hans. Som vanlig er det jeg som må finne barnevakt, og denne gangen var jeg så heldig at kjempesnille Fru C tok oppdraget på strak hånd.

Aberet var imidlertid at prinsessa vår fikk vannkopper natt til mandag, men ble først dårlig den ettermiddagen jeg skulle bort. Siden vi visste hva som feilte henne, og fordi prinsessa skulle legge seg rett etter at jeg måtte dra, tok jeg sjansen på å reise fra henne. Jeg var jo bare ti minutter unna.

Når Fru C kom, skjønte prinsessa umiddelbart hva som skulle skje, og hun klamret seg til meg mens underleppa dirret faretruende. Med svart samvittighet overlot jeg henne til Fru C og fortet meg ut døren, mens gråten steg bak meg. 20 minutter senere kom telefonen.

Det var Fru C som kunne fortelle at prinsessa ikke hadde tatt i mot trøsten hennes. Hun hadde bare grått og grått da jeg dro, og hverken trøst eller godterier hadde hjulpet. For å toppe det hele hadde prinsessa, på grunn av all gråtingen, kastet opp på golvet. Fru C hadde derfor hastet inn på badet for å finne noe å tørke med, men da hun kom tilbake var prinsessa forsvunnet. Fru C hadde funnet henne i senga si, der prinsessa hulkende hadde krøpet innunder dyna på egen hånd, for å sove. Her må det legges til at prinsessa ikke er fyllt to år enda. Fru C syntes det var så vondt at hun ikke nådde inn til den lille syke og utrolig triste jenta.

Mens alt dette pågikk, satt "englebarnet", prinsen selv, rolig i stolen sin og så på barne-tv. Han hadde deretter spist maten sin og blitt med Fru C da det var tid for kveldsstell og natti-natti. Da jeg kom hjem var imidlertid praten mellom meg og Fru C, preget av den lille som ikke ville ta i mot trøst, og hvor fælt det er å være barnevakt når slikt skjer. Man føler seg så utilstrekkelig.

Den natten ble det ikke mye søvn. Prinsessa var i dårlig form og var, naturlig nok, svært urolig. Derfor var det med stor forundring jeg registrerte at prinsen sov til litt over halv åtte dagen etter, mye lengre enn han bruker, til tross for alt bråket. Når han våknet ble imidlertid forundringen, for ikke snakke om en uventet glede, enda større: "Men, mamma! Du skulle være borte du," sa han mens underleppa skalv. "Åh, hvorfor det," spurte jeg. "Er det fordi du ville at Fru C skulle være her når du våknet?" Prinsen så på meg med verdens tristeste morgenansikt og hulket "Jaaaaaa!"

Fru C har med andre ord ingen grunn til å føle seg utilstrekkelig som barnevakt, for her i huset kunne hun lett erstattet min plass denne morgenen - iallefall om man spør prinsen.

Når følelser tar overhånd og fornuften ryker...

Av og til tar livet vendinger man ikke kan forutse, og derfor ikke er forberedt på. Vendinger som setter dype spor, selv om man kommer seg tilbake på riktig vei. Jeg har hatt noen slike, der ingen eller kun mine beste venner visste at jeg var ute av drift. Jeg klorte meg fast før jeg rakk å falle utfor stupet, og jeg kom meg opp igjen med tidens hjelp og refleksjoner fra en dame jeg ikke kunne fordra der og da.

Da jeg hang der på kanten, med neglene klort fast i gjørma, var det grublingen og tankene som var værst. Tanker som gjorde meg usikker, selv om min egen fornuft fortalte meg at jeg ikke hadde gjort noe for å fortjente det som skjedde meg. Fornuft og følelser dro meg i forskjellige retninger - de klarte ikke å komme til enighet.

Jeg måtte ta et valg. Jeg måtte bestemme meg for hva som var viktig i livet mitt, og hva mine krefter burde brukes på. Fornuften var klar i sin tale, men følelsene og tankene slet med å slippe taket. De ville så gjerne forandre på det som var, forandre på det som gjorde meg vondt, slik at jeg slapp å ta valget om at noe var viktigere enn andre ting. Fornuften fortalte meg klart og tydelig at ikke alt kan forandres på, selv om det hadde vært til det beste. Følelsene var redd for hva som ville skje når jeg tok valget mitt.

Valget ble tatt, fornuft og følelser ble enige, og jeg gikk videre. I dag ble jeg hardt og brutalt dratt tilbake. Jeg føler igjen en usikkerhet, en følelse av at jeg ikke er bra nok - at jeg burde gjort ting annerledes. Følelsene er så sterke, og igjen kjemper de mot fornuften som vet best, men som sliter med å få følelsene med seg. Jeg er redd fordi det er en filleting som dro meg tilbake, en uviktig kommentar som jeg i tillegg visste ville komme.

Hvordan kunne en slik filleting få slik makt over meg? Hvordan kunne jeg så lett bli dratt dit jeg trodde jeg aldri ville komme igjen? Denne gangen er det heldigvis noe jeg i morgen, eller dagen etter der, vil klare å distansere meg fra, men det er likevel vondt å se hvor lett gamle følelser kan blomstre på nytt. Følelser som dominerer fornuften. Følelser jeg trodde jeg hadde begravd.

Angående innlegget i Adressa.

Etter å ha fått noen motkommentarer til innlegget mitt, ser jeg at jeg har blitt sterkt mistolket på et punkt. Derfor velger jeg å utdype følgende sak: Jeg mener IKKE at vi med barnevogner skal ha "forkjørsrett" langs gatene på 17.mai, og jeg tror absolutt IKKE at "hele verden dreier rundt den jævla barnevogna mi."

Dette er svaret jeg gav en av kommentarene jeg fikk, og som kanskje utdyper litt mer hva jeg ville få frem:

Når folk på 17.mai, den mest folkeriken dagen i sentrum, stiller seg opp for å se på barnetoget, med store luker mellom seg selv og de ved siden av, for å sikrer seg selv og sine så god plass at de forhindrer andre fra å få stå langs gatene, da blir det feil. Man kan trekke litt sammen i stedet for å være så egoistisk at man tar opp all den plassen til ingens nytte. Dette vil jeg tro ikke bare er et problem for oss med barnevogner, men også for alle som ikke ruver høyt i luften. Men, i min verden er nemlig 17.mai barnas største dag (med unntak av juleaften), og derfor viker jeg selv automatisk når det kommer små barn, selv om det betyr at det blir litt trangere for meg selv. Dette har derfor INGENTING med at vi ønsker å være sentrum i universet i Trondheimsgatene - jeg har nok med å være sentrum i universet for mine egne barn. Med andre ord: Jeg mener IKKE at vi skal ha "forkjørsrett", men at det går an å utvise generelt folkevett på en dag der det samles så mye mennesker - der noen er kun en halv meter høy og ikke har en bodybuilder til mor!

Vivi i Adresseavisa!

Leste dere debattsidene i papirutgaven av adressa i dag? Der finner dere nemlig en forkortet versjon av innlegget Med barneblikk på 17.mai: Rumpemur! Jeg fniste litt da jeg så at det kom med, for det er jo litt gøy å komme på "trykk." Samtidig åpnet jeg da også opp for kommentarer fra de som er uenige, noe kommentarfeltet på innlegget raskt viste. Det er jeg imidlertid ikke redd for denne gangen. Jeg er med andre ord så sikker i min sak, på at enkelte voksne mennesker kunne utvist bedre folkeskikk på "barnas dag", at jeg ikke er redd for å stå i eventuell motvind en liten stund.

Med barneblikk på 17.mai: Rumpemur!

Nasjonaldagen er snart over, men det er imidlertid ikke min forundring over voksne menneskers opptreden, der de på "barnas dag" stod langs trondheimsgatene for å se på barnetoget, uten selv å være i følge med små håpefulle med iskrem rundt munnen. Hvem disse voksne menneskene er, vet jeg ikke, men jeg forestiller meg at det er foreldre med barn gamle nok til å gå i alene i toget, eller besteforeldre som spent håper å få et glimt av forplantningsresultatet sitt. Det kan også dreie seg om morgenfugler som i grålysningen løp ned til Nordre for å sikre seg tribuneplass av beste slaget.

Selv kom vi oss ikke ut av den lille fuglekassen vår, før cirka klokken ni på den store dagen. Dette skyldes at jeg for to og tre og et halvt år siden presset ut to stykk iskremspisende håpefulle, noe som raskt førte til at vi trenger ekstra tid på morgenen. Noen vil sikkert tenke at dette ikke er et reelt problem, fordi vi kunne stått opp tidligere, men siden de små håpefulle trenger søvnen sin, for å holde det gående utover "barnas dag," valgte vi å la de sove til klokken syv. Det viste seg å være en feilvurdert avgjørelse.

For dumme som vi var, dette var nemlig første året vi dro til byen for å se barnetoget, trodde vi det ville holde om vi var på plass 15 minutter før det startet. Fordi vi, som resten av Trondheim, lette lenge og lengre enn langt etter parkeringsplass, ble vi derimot fem til ti minutter forsinket. Det var derfor en svært stresset konemor og pappafar, som med hver sin barnevogn tråklet seg frem langs barnetogets rute, i jakten på en plass å stå.

Vi lette etter en luke hvor vi i det minste kunne få frem den ene barnevognen, slik at eldstegutten, som på grunn av manglende bleiepolstring synes det er blitt "ekkelt" å sitte på skuldrene, kunne få se toget fra vognen sin. Overalt stod det imidlertid mennesker, voksne mennesker, som skulder ved skulder breiet seg ut som best de kunne i sine alt for trange dresser og utsydde bunader. Vi så imidlertid raskt en liten luke, der noen hadde fått den strålende ideen at det gikk an å stå foran og bak hverandre. Der satte vi høflig barnevognen vår nærme nok, til at noen burde ta hintet og trekke seg 20 centimeter til siden, med det som resultat at vi fikk noen spørrende blikk som fortalte at vi ikke var velkomne. Vi sukket oppgitt før vi løp videre til neste mulige luke, langs det som må fortone seg som en mur av rumper for de to som satt i vognene sine. Dessverre tettet også muren seg til ved denne luken, i det de fikk se oss og de to barna våre. Det var med andre ord ikke rom i herberget for to små iskremspisende håpefulle, som på "barnas dag" ville se på barnetoget og rope HIPP HIPP HURRA, slik de hadde øvd på den siste uken.

Til slutt fant vi en åpning stor nok til å dytte frem den ene vogna. Vi måtte bare kjøre på et par føtter, hvis eier ikke ofret oss et blikk der vi kom, for at de skulle ta hintet om å stille seg tettere. Etter en time hadde vi imidlertid klart å gradvis presse oss såpass frem, at begge barna fikk sett på toget fra vognene sine. Nå tenker dere sikkert at vi som småbarnsforeldre ikke kan forvente at vi skal få plass til barnevognene våre, når det er så mange som vil se toget. Til det kan jeg bare si: De fleste barna befinner seg i selve toget, og det er derfor ikke mange vognene det er snakk om. I tillegg vil jeg oppfordre motstandere av barn og barnevogner på "barnas dag", til å møte opp hos meg, så skal dere få holde barna mine (som er for små til selv å gå i tog, eller stå langs Nordre i cirka en time) mens de veiver med flagget, blåser i trompeten, river deg i håret og brøler HIPP HIPP HURRA i øret ditt.

Med dette vil jeg derfor få takke det britiske eldre paret, på vår venstre side, som mer eller mindre frivillig lot seg presse til siden, slik at de måtte stå like tett som et nyforelsket par. Jeg vil også få takke den sortkledde oppdressede mannen på vår høyre side, som sammen med sin grønne bunadskledde kone ikke ofret oss et eneste blikk, der vi i starten løftet det ene barnet etter det andre opp i luften, for at det skulle få se. Dere stod der så vakkert, skulder ved skulder med femten centimeter mellom dere selv og neste voksne menneske i rumpemuren. Uten dere hadde ikke dette innlegget blitt til. Tusen takk! Til neste år er det jeg som drar ned i grålysningen, med campingstolen min, for å holde av plass til dere, slik at dere skal slippe å lukte på fisen vår, slik mine barn gjorde hos dere i år! Hipp-Hipp, Hurra-Hurra-Hurra!

Vivi filmer i Spania

Her kommer en ny hilsen fra solfyllte Spania, i form av en videoblogg. Denne gangen hadde jeg imidlertid mer enn nok med å være bak kameraet, i tillegg til at jeg var særdeles lite snakkesalig da dette ble filmet. Det visuelle og lyden av bølger som slår mot land, får derfor tale for seg. Det store spørsmålet blir hvor misunnelige dere blir etter dette?

Vivi roper: Viva Espania!

Etter to dager i Spania, med daglige oppdateringer om synkende temperaturer i Trøndelag, er jeg ikke i tvil om at forrige ukes innfall, om å dra til min kjære svigerfar i Spania, er det smartest innfallet vi noen gang har fått. Sol, sommer og varme - kan det bli bedre? Derfor er det også en selvfølge at jeg deler denne varme og herlige opplevelsen med dere, som sitter der hjemme og fryser.

Gata vi bor i

Det finnes noen blå dører her i Altea

Festivalplassen til nabolaget

Slikt ser man overalt, noe som får vår egen inngang til å blekne

Calpe-klippen

Konemor koser seg

Prinsessa koser seg

Prinsen speider etter sjørøvere

Vakkert!

Veldig spansk

Utsikten fra stuevinduet

Altea kirke "by night"

Romvesenet nyter en rolig ettermiddag

Sommer-sommer-sommer!

Jeg kan ikke tro det!

Nå, en uke senere, er jenta som ble hentet på krisesenteret av min søster, tilbake i Molde. Tilbake til mannen som slår henne. Jeg kjenner jeg blir sint, samtidig som engasjementet mitt med ett har gått over. For hvordan skal man klare å holde engasjementet oppe i en sak som virker så nytteløst? Det er som noen av dere sier - jentene går tilbake, de klarer ikke å se sannheten i øynene.

Hva hadde du gjort hvis du visste...

For noen netter tilbake satte min kjære søster seg i bilen for å kjøre til krisesenteret i Molde, en biltur som tar cirka 4-5 timer. Der hentet hun sin beste venninne, som for fire uker siden flyttet til Molde sammen med kjæresten - for å få en ny start. Vi visste på forhånd at kjæresten ikke var stabil, men til tross for alle advarsler valgte min søsters venninne å flytte med, til et sted der ingen av de kjente noen. En situasjon som gjorde alt så mye værre. I Molde fikk han full kontroll. Nå forteller jenta at han har slått i lengre tid, også før de flyttet.

Nå, bare noen dager senere, har hun fått høre via en nabo, at han allerede har begynt å date en ny jente. Han er jaggu ikke snau. Med til historien hører også det at han brukte vold mot sin tidligere samboer, som er mor til hans lille datter.

Hva hadde du gjort hvis du var meg og visste det jeg gjør? Jeg har så lyst å skrike ut til alle fra Molde, at de må passe på jentene sine. Jeg synes det er vanskelig å sitte stille på gjerdet når jeg vet hva som kommer til å skje den jenta han nå dater, om forholdet får utvikle seg. Jeg vet det er noe som heter personvern, og jeg ville såklart aldri ropt ut navnet hans eller vist et bilde av ham. Samtidig går det an å hinte nok til at noen forstår og kan advare den jenta som er i ferd med å bli fanget i nettet hans.

Hva kan jeg gjøre? Jeg blir så engasjert, men også frustrert - for hva kan jeg gjøre?

Da Vivi gjorde mormor flau

Da jeg var liten, for liten til å forstå hva det ville si å tråkke i salaten, da badet jeg i kålåkeren hele tiden. En gang tok jeg med min nå kjære avdøde mormor på et slikt bad. Det var så ille at jeg selv kan huske episoden.

Mormor hadde den gangen en god venninne, en hun senere mistet kontakten med. Undres om det kan være min feil? Fordi jeg tilbragte dagene sammen med mormor, fikk jeg nemlig være med når hun skulle besøke denne venninnen. Jeg husker at jeg likte å være med, først og fremst fordi det alltid vanket godsaker når jeg fikk være med til mormors venninner, men også fordi denne spesielle venninnen hadde en liten hund. Jeg elsket hunder, iallfall frem til jeg noen år senere ble bitt av en.

Under dette besøket begynte jeg imidlertid å fundere over at mormors venninne ikke hadde noen barn. Hunden var både god og søt, men det hadde vært så morro å ha noen andre å leke med. Derfor tittet jeg opp på mormor og hennes noe konservative venninne, og spurte "Hvorfor har ikke Julla noen barn jeg kan leke med?" Mormor så litt brydd på meg og svarte som best hun kunne. "Julla kan ikke få barn, og derfor har hun en liten hund i stedet." Dette var imidlertid ikke et tilfredstillende svar for meg, for det måtte da være en annen grunn. Derfor snudde jeg meg mot mormor og stilte spørsmålet hun aldri klarte å glemme: "Er det fordi de ikke har pult det?"

Vivi "boikotter" ytringsfriheten!

Som blogger har jeg fått prøvd meg på litt av hvert, noe som de mest trofaste av følgerne mine har fått erfare på både godt og ondt. Mest tullete ble det den gangen jeg kastet meg uti på dypt vann, som følge av mitt brennende ønske om å forsvare den alltid så hjertevarme Joralf Gjerstad, alias "Snåsamannen", da det stormet som verst rundt ham. Det førte til en ukelang diskusjon inne hos Den tvilsomme humanist, samt i mitt eget innlegg Å kommentere kan være farlig. I det innlegget fikk jeg nemlig besøk av en kjendis, nærmere bestemt Martin fra "Heia Tufte", som brenner for en god diskusjon der kommentarene lett kan bli lange som et helt uår. Hele opplegget, spesielt inne hos Den tvilsomme Humanist, gjorde meg helt surrete, og derfor besluttet jeg å aldri la meg provosere igjen, iallefall ikke inne på en diskusjonsblogg.

I dag kunne det gått like ille igjen, hvis det ikke var for at jeg faktisk klarte å temme hissig-genet mitt. Atter en gang fikk jeg nemlig besøk av en "kjendis", da vedkommende la igjen en kommentar på et gammelt tulle-innlegg med overskriften Vivi - en terrorist og pervo? Denne "kjendisen", hvis navn jeg ikke akter å trykke på mitt tastatur, tituleres som norges største NyNazist og er grunnleggeren av en gruppe/nettside som jeg heller ikke akter å linke til her. Den begynner imidlertid på V og slutter på igrid! Kommentaren ble umiddelbart slettet, til tross for at den var harmløs, iallefall om man ikke vet hvem personen er vel og merke. Den handlet om ytringsfrihet, og hvordan dette var noe man ikke får gratis, men må fortjene gjennom å jobbe for det (eller no' sånt).

Det hele blir imidlertid for idiotisk når det kommer fra en mann som støtter rasepolitikk, og som burde fått munnkurv for lenge siden. Når han i tillegg klarer å poste en kommentar om ytringsfrihet inne hos meg, dagen etter at Nina Karin Monsen mottar Fritt ord-prisen 2009, da blir det for mye for enkle lille Vivi. Det får da finnes grenser for hva som kan tillates i ly av ytringsfriheten. At slike mennesker kan gjemme seg bak dette begrepet, i sine angrep på medmennesker - være seg homofile eller mørkhudete, er for meg totalt for jævlig forkastelig. Hvis det er dette som er ytringsfrihet, ja da vil ikke jeg være med i den klubben lenger! Til helvete med ytringsfriheten, og lenge leve "Si-det-du-vil-uten-å-være-tett-i-nøtta-friheten!"

Hvis noen er i tvil, tar altså Vivi sterk avstand fra verdier og synspunkter som de nevnte tullebukkene står for, og for å understreke dette skal jeg i dag lage en middagsrett som min kjære nabo Fatima har lært meg. I tillegg kommer jeg til å legge ut bilder og kjøre PR på dette deilige u-norske, og muligens homofile, måltidet - som kanskje kan gjøre meg ufør resten av kvelden!

Og ja, jeg er litt sint nå - og derfor er det bare å beklage ordbruken min!

Hvem er dere?

Av og til blir jeg veldig nysgjerrig. Det kan være at prinsen fiser og jeg begynner å lure om det ble bremsespor i buksen hans. Da MÅ jeg såklart bare sjekke! Det kan også være at jeg synes jeg fortjener blomster av romvesenet, og derfor lurer fælt på om han har kjøpt noen, når han kommer hjem fra jobb. Når jeg nå tenker meg om, er vel dette noe som KUN har skjedd to ganger siden vi ble sammen, og derfor blir jeg vel strengt tatt ikke så nysgjerrig på blomsterfronten lengre...

Eller det kan være slik som i dag, da jeg fikk en ny følger, som ved første øyekast ikke har egen blogg - I dag var det en jente ved navn Monica, og tidligere kom Vimsehauet, Husmor 69, Vibeke og Helene. Dere andre har egne blogger som jeg stikker innom så fort jeg har ledig tid, men disse mystiske damene, og helt sikkert flere andre som ikke ligger til som følgere - de pirrer nysgjerrigheten min noe voldsomt. Hvem er dere? Gi en liten lyd, bare en bitte bitte liten en...

Samtidig er det kjempemorsomt om dere alle kan si hva dere liker best at jeg skriver om, slik at jeg vet hva jeg bør sikte mot. Og JA, det kommer flere videoblogger, med eller uten kaninmasken ;-)

Peishylla får flere awarder!

Hurra! Jeg har fått en og samme award av både Me and Molly og Astrid i bloggen I just had to tell you so... Denne awarden har jeg fått og gitt bort før, og føler derfor ikke for å gi den videre denne gangen - It's mine mine mine!!!! My precious! Det er nemlig en del awarder som begynner å gå rundt vel mange ganger, men på denne måten får jeg iallefall gitt Molly og Astrid litt ekstra oppmerksomhet, fordi de er verdens søteste og snilleste som gav den til meg.

Følgende tekst hører med awarden:

“Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET - nærhet i rom, tid og forhold. Disse bloggerne er usedvanlige, sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg.Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til seks bloggere, som igjen må velge seg seks nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.“

Og er det noen som er uenige i at jeg burde få denne prisen, er det bare å holde snavla tett! Jeg vil IKKE høre om det, her jeg soler meg i glansen!

Maria Mytterist kaprer Vivi!

Nok en gang har det dukket opp en fantastisk historie i et av mine kommentarfelt, og denne gangen er det Maria Mytterist som fikk meg og romvesenet til å krølle oss i lattersmerter. Maria forteller følgende selvopplevde historie:

Jeg kan le av det nå, men den gang det skjedde døde jeg nesten av skam: Jeg hadde med min 3-4 åring på butikken. Tidligere den uka hadde vi snakka om at han ikke måtte (veldig høylydt) kommentere mennesker han synes så rare eller annerledes ut. Jeg var streng, og sa at det var bedre at han snakket om det etterpå, når vi var hjemme - slik at han ikke såret noen. I kassakøen den dagen, ser jeg at han stirrer på en svært overvektig mann foran oss. Jeg gir ham blikket (streng mamma-beskjed), hvorpå han sier høyt og tydelig: "Mamma, se på han sjempetjukke mannen a`, han skal vi snakke om når vi kommer hjem!"

Jeg regner med det ble en ny alvorsprat da dere kom hjem fra handleturen ;-) Takk for en morsom historie Maria, og til dere andre: Besøk Maria sin kjempefine blogg!

Hjørnet hass Tor kommenterer hos Vivi!

Med de fleste innlegg følger en rekke koselige og morsomme kommentarer, og innimellom er det alltid noen som utmerker seg litt ekstra, og som definitivt får lattermusklene til å lee på seg. Til mitt forrige innlegg, Puppemas, kom det en kommentar som absolutt fortjener å se dagens lys. Den som kommenterte var Tor Amundsen fra bloggen Hjørnet hass Tor - Pludremesteren, og dette er historien han kunne fortelle:

Følgende historie ble meg fortalt her om dagen: Ei ung mor hadde med seg sønnen på fire år hjem til søstera si. Denne søstera var velutstyrt i fronten, og hadde dytta det hele godt opp gjennom utringinga slik at det ble en betydelig brevsprekk. Gutten stirra og stirra slik at mora syntes det ble flaut. Da søstera gikk på kjøkkenet et ærend spurte mora hvorfor han stirra så fælt, hvorpå gutten repliserte: Jeg lurer bare så fælt på hvorfor a tante har rumpa foran.

Takk for en god latter Tor :-)

Puppemas!

I dag kom gullkornene som perler på en snor, og her er de jeg husker i forbifarten:

"Mamma, har du puppa?" Treåringen ser på brystene mine med kulerunde øyne, slik han har gjort så mange ganger tidligere, før han fortsetter: "Æ har ikke puppa nei?" Jeg smiler oppgitt og gjentar meg selv for ente gang, og sier at det har han ikke, for han er gutt. Han tripper lett der han står på stellebenken, og jeg skjønner at han er i ferd med å rekke frem hendene for å ta på brystene mine. "Nei! Ikke lov, det e mamma sine puppa," sier jeg for å forhindre eventuelle forsøk. Etter fem minutters kamp for å få fokuset bort fra brystene mine, og over på nattstell og tannpuss, gir jeg opp. Gutten får lov til å kjenne på dem, en gang, i håp om at det uendelige puppemaset forsvinner. Han kommer med begge hendene samtidig, trykker brystene rett inn med flathånda før han avslutter med å dytte dem sammen inn mot midten. Han slipper dem og ser på meg med store øyne, og sier "Oi! Du va sterk du mamma!"

"Mamma! Æ vil ikke vær gutt æ!" Prinsen henger med hodet, og underleppa stikker litt frem, slik den seg hør og bør om man vil at andre skal se hvor lei seg man er. "Æ vil vær ei jente som hete Sella Wilhelm æ!" Noe oppgitt prøver jeg å forklare at han fra naturens side er skapt som gutt, og at han dessverre alltid kommer til å være en gutt. Samtidig tenker jeg at Lilly-fasen tydeligvis er over, til fordel for Sella Wilhelm, et navn som i høyeste grad kan defineres som kjønnstvetydig. Inni meg tenker jeg på det faktum at det kun er timer siden han ville gå med lillesøsterens kjole og hårspenne, og at det er en dag siden han ikke ville ha guttetiss. Samtidig kjenner jeg en liten lettelse over at han brøler "bæsj og tiss" cirka 20 ganger i døgnet, at han elsker monstertrucker, lastebiler, racerbiler og lego, og at han viser null interresse for sminken min!

Fisk flytter inn i fuglekasse!

Forrige helg representerte en aldri så liten skillevei for fuglekassen og oss som bor her. Etter å dyrt og hellig ha sverget på at vi skulle holde fuglekassen fri for dyr, hadde vi sånn helt plutselig et akvarium av minste sort, samt en blåsort liten kampfisk. At en fuglekasse skal være fri for dyr, er i seg selv en smule absurd, og enda værre er det når dyret som faktisk flytter inn der er en fisk. Vår kampfisk er imidlertid av den uredde sorten, og derfor har vi valgt å ikke dvele ved det faktum at vi har brutt husdyrløftet vårt, men heller akseptere at andre også ser sitt snitt til å svømme inn i vårt lune rede.

Denne familieforøkelsen førte selvsagt til jubel og glade tilrop fra prinsen og prinsessa, som umiddelbart protesterte mot konemors navneforslag, nemlig Per. Prinsen stirret på meg mens nesen rynket seg, og utbrøt forskrekket "Neeei! Fisken hete ikke Per. Fisken hete Sella Wilhelm!" Javel, tenkte jeg, og bestemte meg noe slukøret for å ikke legge ned veto, til tross for en gryende skepsis til dette utradisjonelle navnet.

Historien ender derimot ikke der. I går dro vi nemlig for å kjøpe en samboer til Sella Wilhelm, som vi syntes litt synd på. Han hadde jo ingen venner. I bilen, på vei til dyrebutikken, spør jeg hva den nye vennen til Sella Wilhelm skal hete, og etter en liten betenkningspause kommer svaret: "Hun skal hete Ester Siri!" Det er vel unødvendig å utdype at jeg holdt på å kjøre av veien, eller hva?

For alle nysgjerrige fiskekjennere, en kategori jeg definitivt IKKE tilhører, kan jeg imidlertid fortelle at det eneste vi kom hjem med fra fiskebutikken, var et slott og en liten busk til å pynte opp akvariet med. Ekspeditøren ville nemlig ikke selge oss Ester Siri, fordi hun ikke ville stå som medsammensvoren til mord. Kampfisker liker visst ikke å ha venner, viste det seg.

Vivi har fått en arbeidsattest!

Jeg siterer:

Vivi har en naturlig autoritet i arbeid med grupper, er kunnskapsrik, innsiktsfull, kreativ og løsningsorientert. Hun har i tillegg svært godt humør, utholdenhet og innsatsvilje. Hun var en svært god medarbeider på et krevende og arbeidsintensivt studieopplegg.

Hva mer kan jeg si: It's a perfect day! Nothing's standing in my way.

En ting til...

Stikker bare innom for å formidle at jeg og den nye sykkelbuksa for tiden sykler så mye, at det blir liten tid til blogging! Okey, så har jeg en del andre ting jeg trikser og mikser med også, men som Arnold så kjekt sier: "I'll be back!"

Forresten, det er en ting jeg må fortelle. På lørdag brukte jeg og romvesenet litt over åtte timer på å montere et dusjkabinett, inne på et rom som er hele to kvadratmeter stort. Romvesenet sa F.... (et annet ord for hufsetufsa) så mange ganger at jeg mistet tellingen, og for å toppe det hele, påstod romvesenet at han var så svett at han ikke kunne utstå stanken av seg selv. Men, vet dere hva som var mer fantastisk enn noe annet? Jo, nemlig at vi var venner NESTEN hele tiden. Det var nok takket være mitt harmoniske, stillferdige og blyge vesen :-)

Nå kom jeg på en ting til. Dere husker sikkert fortsatt den flotte *kremt* videobloggen jeg la ut for noen dager siden. Min gode venninne Fru C så også den, og jeg fikk derfor ganske raskt en sms fra henne, der det stod noe sånt: Etter å ha sett deg i sykkelbukse og med kaninmaske, har jeg innsett at jeg og Ektemannen må ha et rimelig kjedelig sexliv!

Jeg lo godt mens jeg svarte henne, men rakk ikke en gang sende svaret før en ny sms fra Fru C ramlet inn på mobilen min: Nå fikk jeg meg en ny latter - klarte nemlig å sende meldingen din til Ektemannen! Bør kanskje sende en oppklaringsmelding? Spørsmålet er om han vil tro på at meldingen virkelig skulle til deg før han får se videobloggen din ;-)

Oh, sweet Lord!

Vivi has been in spinning-heaven! Den nyervervede sykkelbuksa, som jeg etter råd fra minimum byttet til en som går under knea, gjorde definitivt susen. Jeg ble for det første enda mer sexy (som om det går an!), og for det andre ble Hufsetufsa så godt polstret at det ble en fryd å sykle - nei, IKKE så frydefullt, for de som tenkte så langt.

Jeg hadde riktignok en følelse av å ha på meg en gigantisk bleie, men det var så innmari verdt det. De nye spinningskoene forsterket i tillegg dagens spinningopplevelse såpass mye, at jeg nå er hekta. Gjett om jeg skal trene meg slank og fin :-)

Eneste problemet mitt nå, er at gårdagens videoblogg har gjort meg paranoid. Åh, tenk om noen kjenner meg igjen! Nei og nei! Jeg kan iallefall ikke ha på meg den rutete skjorta utenfor fuglekassen i fremtiden, for den skriker jo ut: HER ER JEG!!!

Det som derimot gleder meg, er alle kommentarene som kom inn. Romvesenet er derimot litt redd for at jeg skal dumme meg ut, eller bli en klovn (dette sier han fordi han er glad i meg, og ikke vil at jeg skal angre noe). Derfor lurer jeg egentlig på hvor grensen går? Når går man fra å være en husmor med en stor dose selvironi og teit humor, til å bli en klovn, eller en som dummer seg ut?

Hufsatufsa får hjelp!

Vivi går stadig nye veier for å sjokkere nye og gamle lesere, og i dag er det på tide med min første (og antakeligvis siste) videoblogg! Jeg angrer allerede FØR jeg har lagt den ut, så dette lover ikke bra, men hva gjør man ikke for det store publikum. Jeg gjør imidlertid oppmerksom på at menneskekroppen blir MYE blekere og fetere på video, enn det den er i virkeligheten. Dette er nemlig vitenskapelig bevist av Dr. Feelgood, som jobber hos Sintef her i Trondheim! Derfor er jeg egentlig 15 kilo lettere og tre hakk brunere enn det dere kan se i filmsnutten. En riktig lekkerbisken med andre ord! Puhhh.......skal jeg gjøre det? Ehhhh...Ja! SNURR FILM Tøfflus!



Filmen er tatt bort av ymse grunner ;-)

Jeg fant en ny blogg!

I dag fant jeg en søt og enkel blogg som heter Fra tegning til fortelling. Dette er en blogg med barnetegninger og kommentarer fra barn, om temaer som f.eks voksenrollen, barn og medbestemmelse. Bloggen er søt og morsom, og som foreldre finnes det masse man definitivt vil kjenne seg igjen i. Derfor anbefaler jeg dere alle å ta turen innom denne bloggen :-)